*En innføring i korstemmer*

I ethvert blandet kor finnes det fire stemmegrupper: sopran, alt,
tenor og bass.
Noen ganger er disse delt inn i første- og andrestemme innen hver
gruppe. Det finnes også mange andre stemmegrupper som for eksempel
baryton, kontraalt, mezzosopran osv., men disse brukes mest av folk
som enten er solister eller hører til en eller annen utrolig dyktig,
klassisk a capella-gruppe, eller de prøver å finne på unnskyldninger
for at de egentlig ikke passer inn i noen av de vanlige
stemmegruppene, så vi bare ignorerer dem.

Hver stemmegruppe synger i hvert sitt leie, og har hver sin
personlighet. ”Hvorfor skulle det å synge forskjellige noter gjøre
at folk oppfører seg forskjellig?” Nei, det er et mysterium det ennå
ikke har blitt forsket nok på. Spesielt siden forskere som studerer
musikere gjerne er musikere selv og har alle de merkelige
egenskapene som hører til å være tenor, fransk hornspiller,
xylofonist eller et eller annet annet. Uansett, dette har ikke noe
med saken å gjøre: Poenget er at de fire stemmegruppene enkelt kan
skilles fra hverandre.


*SOPRANENE* er de som synger høyest og det er fordi de tror de
styrer verden. De har lenger hår, flottere smykker og mer svingete
skjørt enn noen andre, og de blir rimelig fornærmet hvis de ikke får
lov til å gå høyere enn en høy F i enhver frase i ethvert stykke.
Når de når de høye tonene holder de dem minst en halv lengde lenger
enn det komponisten eller dirigenten krever og så klager de over sår
hals og at komponisten eller dirigenten er sadister. Sopraner har
forskjellige holdninger til de andre stemmegruppene, men anser alle
som underlegne.

Alter er for sopranene som andre fiolin er for første fiolin –
hyggelig og harmonisere med, men ikke egenlig nødvendige. Alle
sopraner har en hemmelig formening om at hvis altene ikke sang,
ville stykket høres stort sett likt ut. De skjønner ikke hvorfor
noen gidder å synge i det leie i det hele tatt – det er jo sååå
kjedelig.
Tenorene på den annen side, kan være veldig hyggelig å ha; i tillegg
til flørtefaktoren (det er en kjent sak at sopraner aldri flørter
med basser), liker sopranene å synge duetter med tenorene fordi
tenorene sliter noe voldsomt med å synge i et lavt til medium
sopranleie, mens sopranene kan være oppe i stratosfæren og glimre.
For sopraner er bassene jordens avskum – de synger for sterkt, er
håpløse på intonasjon fordi de er i det dype, dype leiet – og det MÅ
være noe galt med folk som synger i F-nøkkel, altså! (men selv om de
dåner når tenorene synger, ender de alltid opp med å gå hjem med
bassene.)


*ALTENE* er jordens salt – det mener de i alle fall selv. Altene er
fordringsløse folk, som ville brukt olabukser til konserter hvis de
fikk lov. Alter er i en unik situasjon i koret i og med at de ikke
kan klage over å måtte synge veldig høyt eller veldig lavt, og de
vet at alle de andre stemmegruppene syns stemmen deres er pinlig
enkel. Men altene vet sannheten. De vet at mens sopranene skriker i
vei på en høy A, må de synge raffinerte passasjer fulle av kryss og
b og rytmiske utfordringer, og ingen legger merke til det fordi
sopranene synger for sterkt (det gjør stort sett bassene også).
Altene får en dyp, hemmelig nytelse av å konspirere sammen slik at
sopranene blir for lave. Altene har en medfødt mistro til tenorer,
fordi tenorene synger i nesten det sammen leie og tror de høres
bedre ut. De liker bassene og liker å synge duett med dem, bassene
høres bare ut som buldring uansett, og det er den eneste gangen
altene kan bli ordentlig hørt. Altene klager i tillegg over at de er
så mange så de får aldri synge skikkelig sterkt.


*TENORENE* er bortskjemte. Det er ikke verre enn det. For det
første: det er aldri nok av dem, så kordirigentene vil heller selge
sjela si enn å la en halvgod tenor slutte, samtidig som de alltid er
klare til å kvitte seg med fem alter til halv pris. I tillegg til
det, av en eller annen grunn, de få tenorene som er er alltid veldig
gode – skikkelig irriterende, men sånn er det! Så det er ikke så
rart at tenorene er høye på pæra, når alt kommer til alt, hvem andre
kan få sopranene til å dåne? Det eneste som kan få en tenor usikker
er anklagen (vanligvis fra bassene) om at noen som synger så lyst
umulig kan være skikkelig mann. På sin vanlige perverse måte
innrømmer aldri tenorene dette, de bare klager høyere på komponisten
er en sadist og tvinger dem til å synge så helvetes lyst. Tenorene
har et elske-hate-forhold til dirigenten også, fordi dirigenten
alltid ber dem om å synge sterkere i og med at det er så få av dem.
Ingen dirigent har noen gang bedt om mindre tenor i en forte-passasje.

Tenorene føler seg til en viss grad truet av alle de andre
stemmegruppene: sopranene fordi de kan treffe de utrolig høye
tonene, altene fordi de helt uten problemer synger de tonene
tenorene tar livet av seg for, og for bassene, selv om de ikke kan
synge noe som helst over E, synger de sterkt nok til å drukne
tenorene. Selvfølgelig vil tenorene heller dø enn å innrømme dette.
Det er en ikke fullt så kjent sak at tenorene rører mer på
øyenbrynene sine mens de synger enn noen annen gruppe.


*BASSENE* synger dypest av alle. Dette forklarer i grunnen alt. De
er tunge, avhengige mennesker, med mer ansiktshår enn noen andre.
Bassene føler alltid at de ikke blir satt nok pris på, men de har en
dyp tro om at de egentlig er den viktigste delen (et synspunkt som
deles med musikologer, men definitivt ikke sopraner eller tenorer),
selv om de faktisk har det kjedeligste av alle og ofte synger den
samme tonen i en hel side. De kompenserer for dette gjennom å synge
så sterkt de kommer unna med – de fleste basser er innerst inne
tubaspillere. Bassene er de eneste som jevnlig kan klage over hvor
lavt det går, og de får grusomme ansiktsuttrykk når de prøver å
treffe veldig lave toner. Basser er velvillige mennesker, men
velviljen strekker seg ikke så langt som til tenorene, som de ser på
som utslitte posører. Basser hater å istemme tenorene mer enn det
meste annet. Basser liker alter - - bortsett fra når de har duetter
og altene får den fine delen. Med tanke på sopranene, så er de bare
i et helt annet univers som bassene overhodet ikke forstår. De kan
ikke skjønne hvorfor noen i det hele tatt vil synge så lyst og høres
så jævlige ut når de gjør feil. Når en bass gjør en feil, vil de tre
andre gruppene dekke for ham, og han kan fortsette på sin glade vei,
vel vitende om at en gang, på en eller annen måte, vil han ende opp
som stammen i akkorden.

Please login or register to add comments